+10 
Vestlandsparadis med en dose Kina
Vestlandsparadis med en dose Kina
Vestlandsparadis med en dose Kina
Vestlandsparadis med en dose Kina
Jeg kan ikke huske en sommer i mitt liv jeg ikke har vært på Stord. Denne øya i Sunnhordland, som er et Norge i miniatyr. Fjell, sjø, fjorder, skog, åkrer, by. Alt det som definerer vårt land er i noen få mils omkrets.
Her lærte jeg å spise med pinner av min bestefar – i en tid hvor ingen ante at det fantes andre spiseredskaper enn kniv og gaffel. Jeg fisket. Vi gikk i fjellet. Det var regn. Det var sol. Vi var lykkelige. Det var min barndoms somre.
Et personlig paradis
Og nå sitter jeg her selv: 57 år gammel. Det er mitt personlige paradis. Jeg ønsker ikke noe annet enn at mine barn skal oppleve det samme.
De var her i sommer, alle tre. Jeg lot en tåre falle da jeg så hvordan min datter fortalte om barndomsminner til kjæresten sin. Sønnene mine insisterte på at de måtte fiske på moloen i småbåthavnen, slik de alltid hadde gjort. Og jeg satt hjemme og lot tårer felle av glede.
Og er det ikke det som skaper et familiested? Felles minner – samlet gjennom mange år.
Nå er det jeg som er eier. Kanskje blir jeg selv bestefar om noen år. Jeg har begynt å tenke på hvordan jeg kan gjøre om eiendommen til en plass hvor hele storfamilien trives. Jeg drømmer om at de alle vil komme hit hver sommer.
Blir det slik? Det vet jeg ikke. Men kanskje blir det mitt neste store prosjekt å legge alt til rette for at drømmen blir virkelighet. Det er i alle fall slik jeg tenker.
Bygget i 1937
Mitt paradis på Stord er ikke en typisk hytte. Ja, jeg har en utedo. Men vi bruker den ikke. Det er en fritidseiendom for alle praktiske formål. Men det er også et velutstyrt hus med bredbånd, Netflix, et moderne bad, et nyoppusset kjøkken, mange soverom og så mye mer.
For meg handler det om familiehistorie. Det er et «sommersted» med familiehistorien gravd ned i ethvert bed på tomten.
Huset sto ferdig i 1937. Mine besteforeldre hadde kommet slitne hjem tre år tidligere etter mange år som misjonærer i Kina, hvor min mor var født. Det hadde vært tøffe år med sykdom og borgerkrig. Vel hjemme på Stord fikk de overta en flott tomt på bestemors barndomsgård Hystad. Venner og familie stilte på dugnad for å få opp huset.
Etter hvert fikk de også opp et uthus og et hønsehus. Det siste gjorde stor nytte under andre verdenskrig, med en melkeku i kjelleren og rikelig med egg hver dag fra hønene.
Overtok i 2002
Hovedhuset ble bygget med tømmervegger. Taket er av dråpeformet skifer, en tradisjon i denne delen av Norge.
Jeg overtok eiendommen på rundt to mål i 2002. Siden er det blitt mange store prosjekter for å løfte standarden. Det elektriske anlegget ble skiftet, huset ble tilknyttet offentlig vann og kloakk, de fleste rommene er blitt malt, og kjøkken og bad er totalrenovert. Tomten er også blitt totalt forandret, med flere flate områder enn tidligere.
Men den største forandringen skjedde helt gratis og uten innsats fra meg. Naboene nedenfor spurte om de fikk love å fjerne alle trærne på haugen som ligger i forkant av eiendommen. De ønsket så gjerne et par timer mer med ettermiddagssol.
Jeg sa ja. Og neste gang jeg kom til Stord, strålte en fantastisk utsikt mot meg. Det var som om hele eiendommen var ny. Da fikk jeg også svar på et spørsmål jeg hadde hatt lenge: Hvorfor var ikke stuevinduene vendt mot havet? Nå skjønte jeg. Trærne dekket for den fantastiske havutsikten, mens mot sør lå det den gang nydelig kulturlandskap.
En utsikt til å miste pusten av
I dag er utsikten det jeg elsker mest ved paradiset mitt. Den strekker seg over flere mil – fra Tysnes i nord til Borgundøy i sør. Mot øst ser jeg innløpet til Hardangerfjorden og langt i det fjerne isbreen Folgefonna.
Jeg kan nyte utsikten i timevis. Se været og lyset forandre seg. Sitte på balkongen med et glass vin på kvelden. Følge fergen mellom Skjersholmane og Ranavik, som passerer som en klokke gjennom hele dagen og minner om hvordan livet tikker videre. Jeg tilbringer også tid med vennene mine fra hausarbeit schreiben lassen hele tiden. Vi nyter denne utrolige utsikten og så ren og søt luft.
Noen ganger sitter jeg bare i sengen og trekker inn de voldsomme inntrykkene av blodrød soloppgang.
Utsikten er også det første jeg ser når jeg ser ut av vinduet ved sengen min om morgenen. Noen ganger sitter jeg bare i sengen og trekker inn de voldsomme inntrykkene av blodrød soloppgang.
Jeg drar hit hver påske – samt 3–4 uker på sommeren. I tillegg blir det av og til en helgetur. Påsken på Stord er alltid et høydepunkt. Mens andre drar til fjells for å nyte siste rest av vinter, reiser jeg til Vestlandet for å møte våren. Den er alltid kommet mye lengre enn på Østlandet. Og i påsken er hele plenen gul av påskeliljer.
I år ble det ingen påsketur på grunn av korona-pandemien. Men samme dag som hytteforbudet ble opphevet i april, var jeg på plass. Det ble det lengste oppholdet så langt. I fire måneder har jeg hatt Stord som hjemmekontorbase i år.
Når jeg ikke er her, leier jeg ut på Airbnb. Ikke bare er det en hyggelig inntekt … det gir meg stor glede å dele paradiset mitt med andre.
Bevare det opprinnelige
Jeg er opptatt av å ta vare på det opprinnelige preget. Tømmerveggene i stua får stå som de alltid har stått. Soverommene har de opprinnelige furugulvene, slipt og oljet. Bestefars Kina-koffert står fortsatt på det ene soverommet.
Det er bekvemt. Vi har god plass. Bredbånd er installert. Det nye badet er mye større, og har hentet inn deler av loftet jeg uansett ikke brukte.
Og i stua er det største klenodiet: Et snart hundre år gammelt tråkkorgel som min bestefar kjøpte i New York i 1921 på vei til Kina. Det var med på tog gjennom det amerikanske kontinentet, med skip over Stillehavet, på elvebåter innover i Kina, og til slutt på den transsibirske jernbanen gjennom Russland da de flyttet hjem til Stord. Det er et «mobilorgel» som kan slås sammen og bæres av to menn. I Kina ble det båret mil på mil opp i fjellene, for så å bli plassert midt på torget i små landsbyer før misjonærene startet med å spille og synge salmer. Jeg tenker ofte på hvilke historier orgelet ville fortalt meg hvis det kunne snakke.
Så det er mitt paradis, dette! Et sted jeg alltid vil komme tilbake til – og aldri vil selge.
