+4 
Det var en nesten uvirkelig opplevelse, og litt uhyggelig. Snekkeren som hadde hjulpet oss med blant annet å skifte kledning og vinduer, hadde akkurat rukket å bli ferdig. Vi hadde pakket kofferten for å få med oss noen feriedager i Syden før vi skulle tilbake til Norge og Titran for å tilbringe den første påska i ny hytte. Vi var i Trondheim da vi fikk telefonen om at «hytta brenner». Det var 23. mars og det var en onsdag – og det var en heftig og illsint brann viste det seg.
Vi hadde tid nok til å kjøre tilbake for å inspisere og se, men det var i realiteten ingenting igjen. Det eneste som «overlevde» var pussig nok terrassen, men hytta med alt innbo ble tatt av flammene. Ganske sårt, ikke minst fordi vi hadde hentet med oss mye til hytta; arvegods etter foreldre og bilder som betød mye for oss.
|
August 2010: Snefrid og Jørn kjøpte huset. |
Da jeg fikk høre om brannen, husker jeg at en tanke for forrædersk gjennom hodet mitt: «Når så galt har skjedd får vi nesten håpe at båthuset blir tatt av flammene også». Naustet var nemlig svært skrøpelig og medtatt. Men nei – som ved en skjebnenes ironi ble båthuset spart..!
Brannen hadde startet i fabrikkbygningen til Titran Canning som ligger like ved. Og dette var en stormfull dag – som så mange andre dager her ute – og gnistene må ha fløyet over til huset vårt. Brannvesenet gjorde det de kunne, men bygningen stod ikke til å redde, mens andre hus i nærheten heldigvis ble reddet.
Det sier vel sitt om vindforholdene her ute at et hus som ligger litt bortenfor vårt brant opp dagen etter – mange timer etter at slokningsarbeidet var over. Glør som hadde ligget og ulmet blusset plutselig opp igjen, og tok altså enda et hus.
På’n igjen
«Aldri så galt at det ikke er godt for noe», er det jo noe som heter. Og når vi har fått det hele litt på avstand er vi jo tross alt fornøyd med å ha fått et helt nytt sted der alt er på stell. Like fornøyd var nok forrresten ikke kona til snekkeren som hadde hjulpet oss. Han hadde bodd i campingvogn på tomta vår i byggeperioden, og nå måtte han altså til igjen. Fordelen var jo i hvert fall at dette hadde han gjort før, mens kona altså «slapp» å se ham enda noen måneder.
Vi bestemte oss nemlig for å bygge opp hytta nøyaktig slik den var. Bygningen var riktignok fra århundreskiftet – og da snakker vi altså om det mellom og 1800- og 1900-tallet..! Og det var bygget etter datidens standard, og med datidens arkitektoniske løsninger; ikke alltid like smarte kanskje, men vi ville ha det slik.
Huset ble i sin tid brukt som bopel for 3-4 familier av fabrikkarbeidere på Titran Canning. De produserte krabbepostei, Truls fiskeboller som noen sikkert fortsatt kan huske, og mot slutten produserte de hundemat. Dessuten har huset også vært posthus og hadde sauefjøs i kjelleren.
Men vi ville altså ha det slik det var da vi kjøpte det, og det var nok også derfor byggesøknaden gikk gjennom omtrent på et kvarter: Kommunen sa tvert ja, og vi fikk byggetillatelse ved fremmøte!
Forsikringsselskapet skal forresten også ha ros. Gjensidige var svært fleksible i oppgjøret, og vi fikk bygd huset opp uten problemer.
Villa gjennomtrekk
Utgangspunktet vårt da vi kjøpte det var å skifte kledning og vinduer, for her var det mye som var slitent, og også mange kreative løsninger. På Titran har alle bygninger en «værvegg» som altså vender mot vinden. Veggene har ingen vinduer, og veggen vår var i tillegg forsterket med stålplater. Dessuten fant vi vinduer som nå var kledd inn i veggen, sannsynligvis fordi vinden blåste tvers gjennom. For, om vi fant vinduer i veggen, fant vi ingen isolasjon. Det må ha vært skikkelig kaldt her til tider..! Jeg husker da jeg gikk trappen opp til 2. etasje før brannen, var gelenderet så kaldt at hånda nesten frøs fast. I hvert fall kjentes det sånn ut.
Nå har vi fått en hytte slik den bør være på et værhardt sted, og vi fikk også tillatelse til å rive naustet og bygge det opp igjen. Resultatet er blitt et sted der vi er ofte og gjerne, og de tre timene fra byen er uproblematiske. Men som man skjønner har vi ennå ikke rukket å få mange minner – annet enn det litt dystre bakteppet fra 23. mars 2011.
Vi gleder oss allerede til sommer›n!»
