Vi liker å være med pappa når han er på jakt her oppe, da ser vi etter kølle. Kølle er en elg uten horn, altså mammaelgen. Og så liker vi å bade, selv om det er litt kaldt.
Fire år gamle Syver, med litt assistanse fra storebror Kristoffer på syv, forklarer ivrig hvorfor brødrene liker seg så godt på familiestølen. Det til tross for at signalene som holder liv i både mobil og Ipad, forsvinner kort tid etter at de forlater hjemmet i sentrum av Vang. Pappa Øyvind utdyper:
– Ettersom det ikke er mobildekning her inne, så blir det automatisk til at du slapper mye mer av når du kommer hit opp. Det samme er det med guttene, de vet at de ikke kan spille dataspill. Derimot er det så mange andre ting de kan drive med, forteller han.
i bruk selet.
Harald Solberg og Hans Gude, to av våre fremste nasjonalromantiske kunstmalere, kunne ikke ha malt familiestølen på Øynadn innerst i Smådalen i Vang vakrere. Omgivelsene er et Norge i miniatyr med høye maleriske fjell, vakre daler med gamle støler liggende som perler på en snor, fossefall, elver og et rikt dyreliv.
Noen kilometer lenger sør, på Grunke, ligger den folkekjære forfatteren Margit Sandemos familiestøl. Selv om bøkene om isfolket ofte ble skrevet på Jernbanekafeen på Fagernes, var det i nettopp fjellene i Smådalen at hun fant mye av sin litterære inspirasjon. Øyvind Leine Thune mener området skriker av ro.
To støler
– Fraværet av mobilsignaler og TV gjør at du legger mer merke til detaljene i naturen. Mailer og plinging er det nok av hjemme. Jeg tror det er litt av grunnen til at vi trives så godt her oppe, sier Leine.
Til daglig bor han på hjemgården Thune i sentrum av Vang 2 mil unna, hvor han driver med kyr. Med på gården følger det også to støler.
Én av disse er Øynadn, her var det stølsdrift i over 200 år. I begynnelsen av juni hver sommer ble kyr og griser, sistnevnte utstyrt med kløv, fraktet fra hjemgården opp til heimstølen på Helin. Her ble dyrene værende til i slutten av juli. Deretter fortsatt ferden til langestølen innerst i Smådalen, hvor buskapen ble værende til vinteren meldte seg.
– Det var stølsdrift her oppe helt til 1951, men da var det slutt. Etter det ble stølen stående til nedfalls. Den gang hadde nok ikke familien de midlene som skulle til for å holde bygningsmassen i stand, i stedet ble det hjemgården som ble prioritert, forteller Øyvind. Selv overtok han gården i 2012, med pappa Nils som gårdsdreng.
Fraværet av mobilsignaler og TV gjør at du legger mer merke til detaljene i naturen.
For rundt 30 år siden, mens faren ennå drev gården, bestemte han seg for å sette i stand den gamle koia på stølen. Han ville at familien skulle ha et sted de kunne dra til for å nyte ro og fred.
– Det ble en totalrestaurering, pappa plukket ned stokk for stokk av den gamle tømmerkoia og satte den opp igjen. I tillegg fikk han laget ny grue og satt inn senger, forteller sønnen Øyvind.
Meldte seg frivillig
Siden den gang har familien brukt den vesle koia som et sted å søke tilflukt fra hverdagens mas og forpliktelser.
– Vi har vært her mye på sommerstid, pluss impulsturer eller under jakten. Etter hvert som ungene ble litt eldre, har de mast om å få dra opp hit. Det første de gjorde da de kom opp hit på kveldene var å hoppe opp i sengen og tulle seg inn under dynen mens vi andre fyrte opp i både grua og ovnen, sier tobarnsfaren.
Etter at han ble skilt, har turene opp til stølen blitt enda flere, ikke minst sammen med sønnene.
Få meter unna den restaurerte koia står selve hovedbygget på stølen, også kalt selet. I mange år sto dette som et tomt skall uten vinduer og dører. Tidens tann hadde satt sine spor. Helt til for 15 år siden. Da dukket det opp en snekker fra Asker, som er over gjennomsnittet opptatt av å sette i stand gamle støler. Han tilbød seg å restaurere stølen. Motytelsen var at han og familien fikk bruksrett på selet i 15 år. Det var vinn vinn for alle parter.
– Du kan si det var nysgjerrigheten som pirret meg, samtidig som jeg visste at eieren trengte hjelp til å få satt dette i stand. I tillegg nærmet jeg meg 60 år og trengte en hobby, humrer Svenn Taraldsen.
Ved hjelp av tilskudd fra Vang kommune og egne midler dekket eierne kostnadene for gjenoppbyggingen, mens snekkeren fra Asker sto for det praktiske. Han nøt hver en arbeidsøkt han la ned, selv om han visste at han en dag måtte gi det fra seg.
Det første han gikk i gang med, var å jekke opp bygget så pass at det nærmet seg noe som kunne kalles «i vater».
Cirka i vater
– Vi begynte å jekke, og kona sto utenfor å lurte på når vi skulle stoppe jekkingen. Jeg svarte at vi skulle stoppe når døren gikk opp og igjen av seg selv. Ingenting av dette er fortsatt helt i vater, men det ble sånn noenlunde i vater, sier han i dag.
Nytt tak ble lagt oppe på det gamle, torv ble stukket i myra ikke langt unna og lagt på det gamle. Nye og større vinduer ble satt inn, gulvene ble spadd opp, etterisolert og lagt på nytt. I tillegg ble det støpt ny grue, ny pipe og plassbygde senger kom på plass. Blant annet.
Alt ble gjort under oppsyn av fylkeskonservatoren. Før det var mulig å bo i selet, fikk han og kona låne koia til overnatting.
Da selet sto ferdig, var det toalettfasiliteter som sto for tur. Det bærer i dag navnet «Petter Dass».
– Det bygget jeg hjemme i Asker og fikk det fraktet hit opp, sier han.
En lokal snekker, som også drev på i samme område, klarte ikke å dy seg da det ferdige resultatet sto klart.
– Han sa at dette var ikke noen utedass, dette var en Mercedes, ler Taraldsen.
Bedre komplement kunne han ikke ha bedt om.
Sommeren 2021 var imidlertid åremålsavtalen over, og familien Thune kunne overta selet.
– Selvfølgelig var det vemodig å bryte opp, men alt har sin tid. Når du vet at kontrakten er i ferd med å gå ut, så vet du samtidig at du har tilført bygda, fylkeskonservatoren og ikke minst familien et godt stykke arbeid. Hadde ikke jeg gått i gang, hadde dette til slutt bare ramlet sammen, sier Taraldsen.
Sine snart 80 år til tross han er allerede i gang med nye restaureringsprosjekter.
– Vi har hatt det veldig fint her oppe. Vi har feiret påske der, vi har gått på ski innover fra Vaset-siden, og vi har snødd inne to ganger, sier snekkeren.
Egen stølsfestival
Familien Thune er strålende fornøyd med resultatet og synes utlånsavtalen på 15 år var en god avtale.
– Det er blitt veldig bra, ikke minst har vi fått bedre plass. Samtidig er jeg glad for at vi kan ta vare på familiehistorien på denne måten, sier Øyvind Leine Thune.
Det er ikke bare internettilgang som er fraværende på stølen. Her finnes hverken innlagt vann eller strøm, uten at det er et savn.
Det er flott å legge merke til den kontakten man får med andre mennesker her oppe når man ikke sitter med nesen ned i en mobiltelefon.
– Vi pleier å bade nede i elven her, forteller sønnen Kristoffer.
Det er heller ikke vei helt frem til dørstokken året rundt. Veien er snøfri og kjørbar rundt sankthanstider, så stenges den når snøen kommer.
Pappa Øyvind gleder seg allerede til å samle vennegjengen til nok en utgave av den høyst private Øynadn stølsfestival. Noen helgedager hver sommer opplever vennegjengen en moderne versjon av NRK-serien Anno.
– De aller fleste ligger i telt spredt rundt på stølen. Disse folkene setter alltid av Vinjerock og stølsfestivalen i kalenderen tidlig hvert eneste år. De er veldig fascinert av å komme hit, og det er flott å legge merke til den kontakten man får med andre mennesker når man ikke sitter med nesen ned i en mobiltelefon, sier Leine.
Mange i vennegjengen tilhører det aktive badstuemiljøet i Vang, likevel er det fortsatt ikke kommet noe badstue på stølen. Én dag kommer nok det også. Enn så lenge er i alle fall bading i fjellvann et must.
Jeg er glad for at vi kan ta vare på familiehistorien på denne måten.
– Da stikker vi bort til «badeland», det er en gåtur på rundt 20 minutter herfra innover i fjellet. Der er det både en foss, en kulp og en elv som vi bader i, sier han.
Stølen ligger også midt i Øynadn naturreservat, hvor det er registrert 102 ulike fuglearter, hvorav 59 av disse er påvist hekkende. Her er det også ørn, rein og elg.
– Det er aldri noen protester fra gutta mine når vi skal på stølen. Selv om de må aktiviseres litt, så vil de alltid en tur ned til elven eller se etter dyr når de er her. Spesielt Kristoffer er opptatt av alltid å ha med kikkert når vi er på tur. Han skal se etter elg, sier pappa.
