+30 Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Med ryggen mot vinden
Det er rikelig med wowfaktor over bygget som har reist seg på Leirholshøgda i Vang i Valdres. Etter å ha klatret de 940 høydemeterne opp fra Vangsmjøsi, enten til fots via den stupbratte stølsstien, eller med firehjulsdreven bil med god bakkeklaring langs stølsveien, er det nesten vanskelig å si hva som stjeler mest oppmerksomhet – den majestetiske utsikten mot 1700-meterstoppen Rankonøse eller det 70 kvm meter store selet til paret Venås/Lerhol.
– Du forventer liksom ei laftet bu når du kommer opp hit. Så runder du svingen og så åpenbarer dette seg, sier Hyttemagasinets faste fotograf idet han setter sine ben på Lerholsetra en solfylt oktoberformiddag.
Den sindige larvikingen kan nesten beskyldes for å være blasert etter over 150 hyttebesøk i embets medfør. Men han lar seg fortsatt begeistre.
– Dette er virkelig det villeste jeg har sett, innrømmer han.
I sommer kunne Kristin Venås (35) og Knut Lerhol (35), samt barna Jon (3,5) og Tuva (1,5) endelig flytte inn i nybygget på familiesetra. Kledd i lokal gran og bygd av lokal snekker, ligger det særegne bygget nærmest og vaier ytterst på kanten, mysende mot Hemsedalsfjellene.
– Pappa kaller det for sel, vi kaller det for støl, mens andre kaller det for seter. Det vi absolutt ikke kaller det, er hytte, sier paret nærmest i kor.
Et tyvetall kyr, som hver sommer nyter tilværelsen på Leirholshøgda er forlengst tilbake på familiegården lenger ned i fjellsiden for overvintring. Neste sommer er de tilbake. Da flytter også familien Lerhol etter.
Nye behov
– Det har vært stølsdrift her oppe i flere mannsaldre. Det var et opphold fra 1960-tallet til 1998, siden har familien drevet stølen, sier Knut Lerhol.
I mange år fungerte et rom i fjøset som oppholdsrom for stølsfolket. I 2006 flyttet de over i en ny 15 kvadratmeter stor laftet husmannsstue, med tre sengeplasser og vedovn rett ved.
Etter hvert vokste det imidlertid frem et behov for noe mer, om innlagt vann, solcelle og større plass for en utvidet familie.
– Vi ønsket oss et sted hvor hele familien kunne være samlet. Jeg har to søsken som begge er avhengig av rullestol, derfor ønsket vi et sted som var universelt utformet, slik at de også kunne komme på besøk. Det var ikke like enkelt i det gamle fjøsrommet, forteller Knut Lerhol.
Det er nærmest bortkastede penger å henge naturbilder på veggene. Hyttevinduene er billedrammer i seg selv.
Rett før ferdigstillelsen av selet fikk paret beskjeden om at også datteren Tuva led av samme sykdom som hennes onkel og tante.
– Da ble det en ekstra dimensjon med at vi allerede hadde laget en universelt utformet støl, forteller familiefaren.
Frem til stølsdriften tok en pause på 60-tallet sto det et gammelt sel på samme tomt. I løpet av de neste tiårene fungerte bygget mer som ly for sau og kyr når kaldluften fra Østlandet møtte varmluften fra Vestlandet til duell på Leirholshøgda. Og slike vær-dueller er det mange av oppe på denne toppen. Etter hvert vant nordavinden. Det gamle selet endte i knestående og måtte til slutt rives. Likevel var det aldri aktuelt å bygge en blåkopi av det gamle.
– Jeg har studert kulturminneforvaltning, og det å skulle bygge opp igjen noe som ligner på ei gammel seterbu, det blir for meg bare en kopi. Det blir aldri bra, sier Knut.
De andre byggene, både setra og hjemme på gården, bærer med seg historier om levd liv gjennom generasjoner. Derfor ønsket paret seg noe nytt. I byggesøknaden til kommunen fulgte det derfor med en lang argumentasjonsrekke på hvorfor det nye selet skulle få en arkitektonisk utforming som skilte seg fra det tradisjonelle stølsuttrykket.
Argumenterte godt
– Vi la ned mye arbeid i byggesøknaden og viste til at dette er den nye stilen i fjellet. Hadde vi vært en del av et større stølslag, så hadde vi nok ikke fått gjennomslag for dette. Men her oppe ligger vi for oss selv. Vang kommune må derfor berømmes for sin fremoverlente holdning, sier han.
Hyttas form har fått mange til å vitse om at byggherren må ha glemt igjen vateret under byggingen. Andre var skeptiske til å blande gammel og ny arkitektur.
– Det er nok mange som mener dette kræsjer med deres oppfatning av hva en støl er. Heldigvis har vi fått bred støtte fra foreldrene til Knut, de kommer fra en gård med lange historiske røtter. De har backet oss hele veien. Vi føler derfor at vi står så pass støtt i det historiske på denne gården at vi kunne tillate oss noe mer moderne her oppe, sier Venås.
Dessuten hadde de nok andre bygg uten innlagt strøm og vann både på gården og setra.
Da beslutningen var tatt om å bygge var det nærmest en selvfølge at det var Marius Waagaard i Taktil arkitekter som skulle få oppdraget med å tegne.
Hyttas form har fått mange til å vitse om at byggherren må ha glemt igjen vateret under byggingen.
– Jeg har alltid vært interessert i arkitektur og allerede på gymnaset var han en god diskusjonspartner. Jeg visste derfor hva han sto for, i tillegg har han en god teknisk forståelse, sier Lerhol.
Med «bestillingen» fulgte et tettskrevet A4-ark med krav og ønsker. Selet skulle gi plass til hele familien, samt venner på besøk. Det skulle være universelt utformet, og det skulle skape et ly for vind og vær.
– Ettersom vi er her oppe i seks uker om sommeren med fjøsstell , ønsket vi oss i tillegg en svalgang utvendig hvor vi kunne henge fra oss fjøsklærne, samt ha muligheten for lagerplass, sier Kristin.
Møbelsnekker Nils Harald Heen og snekker Helge Remmen, begge lokale folk, ble hyret inn. Den lokale tilhørigheten, i tillegg til å bruke lokale materialer var også viktig. Det samme var at selet ikke måtte bli for dominerende.
Etter hvert tilbrakte de to barndomskameratene mye tid ved kjøkkenbenken hjemme på familiegården for å forme ulike modeller i isopor før de til slutt falt ned på den endelige løsningen.
– Dette er et helt fantastisk sted, og som arkitekt får du litt ærefrykt av å skulle tegne noe her oppe. Stedet er så flott, og da var det også viktig at arkitekturen kunne svare på det, sier arkitekt Marius Waagaard i Taktil arkitekter.
Selet på Leirholshøgda var hans første ordentlige jobb som nyansatt arkitekt.
– Kristin og Knut var tydelig på hva de ville ha, de ønsket noe som var nytt, men som også tok inn alle de kvalitetene som ligger i denne tomten. Med det mener jeg utsikt, sol, vindretning og landskapet rundt, sier han.
Møter med ryggen til. At selet nærmest kan beskyldes for å ha en ugjestmild fasade ved at bygget møter de besøkende med ryggen til, er ikke tilfeldig.
– Det var en takknemlig tomt å jobbe med, hvor du har sol og utsikt i samme retning. Så kommer den kalde vinden over fjellet i bakkant. Derfor var det ganske enkelt å løse dette i ett grep med å ha en rygg mot vinden, og så lage en lun krok mot sør. Så kunne selet bygges rundt dette skjermede rommet som henvender seg mot sol og utsikt, sier Waagaard.
Han humrer når antydningene om manglende bruk av vater bringes opp.
– Taket er vinkelrett på skråveggen mot nordavinden og parallelt med veggen som er vinklet utover på sørsiden og dermed gir solskjerming. Som en tiltet kasse kan du si, sier han.
Selet annonserer sin tilstedeværelse der det ligger, men samtidig føler jeg det glir godt inn i landskapet.
Dette gjør at ytterkledningen møtes vinkelrett i alle hjørner. I planen er alle vegger vinkelrette eller parallelle på hverandre. Bærekonstruksjonen ble prekuttet på Jatak i Kaupanger og levert til Leirholshøgda som merkede deler med monterings-tegninger. Skråveggene er en del av dette byggesettet, ferdig kappet.
– Et bygg med denne utformingen er ikke synonymt med at det er dyrt eller komplisert å bygge. Iallfall ikke i dette tilfellet, sier han.
Som arkitekt er han opptatt av å tilstrebe et arkitektonisk uttrykk som er stilløst og tidløst. For arkitektene i Taktil arkitekter handler det om at arkitektur skal ha varige kvaliteter, tåle bruk, eldes og patineres med verdighet, samt ta hensyn til tradisjon, omgivelser og miljø. Waagaard mener selet svarer på alle disse parametrene.
– Det har aldri vært intensjonen å skape et trenduttrykk. Intensjonen har vært å svare på de parametrene som ligger i tomten i forhold til klima, solskjerming og vindskjerming. Selet annonserer sin tilstedeværelse der det ligger, men samtidig føler jeg det glir godt inn i landskapet, sier han.
Ser du ekstra godt etter er vinkelen på selet også til forveksling lik formen på Rankonøse på 1 771 meter på motsatt side av dalen.
– Litt inspirasjon har vi hentet fra fjellene rundt, såpass kan jeg si. Samtidig er hytta vridd bevisst i forhold til lokal fjellformasjon og solen, sier arkitekten.
Derfor er det nærmest bortkastede penger å henge naturbilder på veggene. Hyttevinduene er billedrammer i seg selv.
– Du kan si vi har rammet inn fjellene man ser fra hytta. Fra stuen ser du rett ut på fjellet Grindafjellet, mens du fra soverommet ser rett på Hugakollen, sier Waagaard.
I nettoen på kanten av stupet
Flere ganger i uken tar både fastboende og tilreisende i Vang beina fatt med kurs for Leirholshøgda. Målet er en badstu av det mer spektakulære slaget.
Det var en jobb bokstavelig talt helt på kanten som ble satt i gang for to år siden av 18 arkitektstudenter ved NTNU i Trondheim. Ytterst på kanten, over den viltre Drøsja der elven stuper utfor kanten med kurs for Vangsmjøsa, er det reist en badstu formet som et gammelt kvernhus.
– Jeg har klatret mye i isen opp Drøsja og har alltid tenkt at der oppe burde vi en eller annen gang fått satt opp en badstu, forteller Knut Lerhol, ifølge seg selv en ivrig badstufundamentalist.
Tilfeldighetene ville det seg slik at det ble dratt i gang et masterkurs innen stedsutvikling og lokal materialbruk ved arkitekturutdanningen ved NTNU i Trondheim, hvor barndomskameraten Marius Waagaard var universitetslektor. Dermed ble Vang valgt ut som sted.
De to første årene ble det satt opp en badstu i sentrum av Vang, deretter en lekeinstallasjon i et nytt boligområde.
Fikk drømmen oppfylt. Det tredje året ble Knut Lerhol spurt om han hadde noen ideer for hvor en eventuell ny badstu kunne bli reist. Da var han ikke sen om å nevne drømmeplasseringen han alltid hadde tenkt på mens han klatret i isen.
Han sa ja til å finansiere prosjektet, mot at studentene valgte Leirholshøgda. Dermed kunne han også bruke badstuen selv den dagen selet på familiesetra 100 meter lenger opp sto ferdig. En utendørs badstu var naturlig nok mer forlokkende enn å lage en inne på selet slik alle andre har.
Dermed gikk startskuddet. De 18 internasjonale studentene, hvorav kun noen få var norske, delte seg i grupper og utarbeidet tilsammen ni ulike forslag for hvordan en mulig badstu ytterst på stupet kunne utformes.
– Det ble en omstendelig prosess. Ettersom dette skulle bygges på vårparten før snøen hadde forsvunnet i fjellet, måtte studentene aller først lære seg å gå på ski for i det hele tatt komme seg opp, forteller veileder Ina Samdal, i dag ansatt som arkitekt ved Troll arkitekter på Oppdal.
Det ene forslaget var villere enn det andre. Noen ville legge badstuen ned i selve juvet, andre ned i selve fossefallet. Men hensynet til naturkreftene med høy vannføring og mye is gjorde at løsningen med å plassere bygget på stylter over elven ble valgt.
– Inspirasjonen er hentet fra de gamle kvernhusene hvor det ble malt korn. Det finnes fortsatt en del av disse i Vang. De originale kvernhusene er blitt nytolket ved at badstuen er plassert på stylter over elven hvor vannet ledes gjennom bygget og ut igjen, sier Samdal.
Tilsendt kode
Badstuen har allerede blitt populær både for de besøkende på setra og lokalbefolkningen. Via en eget nettside kan hvem som helst leie badstuen. I det du kommer opp får du tilsendt en kode, slik at du får senket en avlåst lem. Da først blir selve badstuen øverst i bygget synlig. Ellers fungerer huset som en gjennomgang bort til en rasteplass.
– Det var viktig at det ikke skulle være den stor panaromautsikten fra badsturommet. Når du er på Leirholshøgda, enten du er fotturist eller budeie på setra, så bli du eksponert for så mye natur gjennom hele dagen. Da kan det være godt med en pause for sinnet og dermed få slappe av i det varme rommet, sier Samdal.
Det obligatoriske isbadet gjøres i en liten kulp i elven rett bakenfor.
– Jeg tror oppmerksomheten dette bygget har fått skyldes kombinasjonen av den nordiske arkitekturen og den spektakulære naturen. Det handler om nøkternhet og en nærhet til byggematerialer som er i samsvar med de naturgitte omgivelsene, sier Samdal.
