+9 
Tekst: Lene Hval Fossan Foto: Vidar Askland
For førstnevnte havnet resultatet på 1914-utstillingen i Kristiania og ble senere kåret til Norges nasjonalmaleri. For sistnevnte har det resultert i en hel serie med fjellfotografier, men da aller helst for fotoalbumet eller hytteveggen. Uansett, begeistringen og utsikten er den samme, enten du heter Harald Sohlberg og er en kjent maler, eller Harald og Wenche Engebretsen, og er hytteeiere på Sollia.
Fant tomt på lutefisklag
– Vi bestemte oss for området allerede i 2010, forklarer Harald.
– Både avstanden fra Elverum hvor vi bor, og terrenget med hele ti totusentopper i grei turavstand, var utslagsgivende. Vi ville bygge selv, og hadde til og med tomt på hånden, da vi nærmest ved en tilfeldighet kom over denne helt øverst på feltet. Det hadde seg sånn at en barndomsvenn hadde kjøpt tomt for flere år siden, uten at det hadde blitt noe av byggingen. På et lutefisklag kom det for en dag, og da vi dro hit og så utsikten: Rondeslottet, Muen, Høgronden, Gravskarhøyden, ja – blåner så langt øyet kunne se med Atnasjøen som et vakkert vannspeil nederst, var det ingen tvil. Det var her hytta skulle ligge.
Ønsket totalleverandør
Harald og Wenche var allerede i dialog med Tiurtoppen hytter, og tok like godt med seg alle tegningene og ideene videre de siste høydemeterne opp på fjellet. De var tidlig klare på at de ønsket en totalleverandør, og etter en del research, utmerket Tiurtoppen-konseptet seg som det mest interessante. – Med to travle jobber og en hektisk hverdag, ønsket vi at noen tok hovedansvaret med å følge opp prosjektet. Vi ville også ha en å forholde oss til med tanke på eventuelle problemer. Tanken var å unngå situasjoner der noe går galt og snekkeren skylder på mureren, mureren skylder på graveren, graveren skylder på og så videre.
Miks av to hyttetyper
Men familien ville ikke gi slipp på alt. Wenche og datteren Kine har selv gjort det meste av innredningen, med far Harald som uunnværlig håndlanger og malemester, og hva gjelder selve hyttetypen, valgte familien å hente litt herfra og derfra. Resultatet er en vellykket miks av Tiurtoppens to hyttetyper Synnfjell og Beito, med stuen fra den ene og vindus- og peisløsningene fra den andre. Det sier seg selv at med en utsikt som fortjener en plass i selveste Nasjonalgalleriet, var det viktig å ikke komme i skade for å stenge den ute hverken med rekkverk, veranda eller unødvendige vindussprosser. Og hva skal man vel med en lang gang og mange soverom, når det man trenger, er en romslig tv-stue?
Plassering er viktig
Med andre ord, som Harald Sohlberg da han hundre år tidligere satte det berømte motivet på lerretet, gjorde også familien Engebretsen flere skisser og utkast før de var helt fornøyde. Men der den kjente kunstneren visstnok brukte hele 13 år før han presenterte det ferdige resultatet, klarte familien og Tiurtoppen seg med vel to år. Fra første skisse til nøkkelferdig hytte. – Noe av det vi brukte mest tid på, var å finne rett plassering. Det var viktig at den lå riktig orientert i forhold til både utsikt, vind og solnedgang. Vi tok derfor flere turer opp før vi bestemte oss, understreker Harald. I november 2012 sto hytta endelig der. 120 usjenerte kvadratmeter med en utsikt som nesten gjør det vanskelig å komme seg på tur. Og en innredning som gjør det vel så fristende å holde seg inne. Hvis man er av typen som synes sofakroken er et passe mål for dagen, da.
Fat med fjelltopper
Noe ikke familien Engebretsen er. Det er bare å ta en titt i fatet som ligger på spisebordet. Der ligger nemlig små biter av alle fjelltoppene i området. Egenhendig hentet på åstedet og fraktet tilbake til hytta. Det er bare å forsyne seg. Skal det være en tur til Gravskarhøgda kanskje (1767 m.o.h) eller Store Sølnkletten (1827 m.o.h)? Eller kan det friste med en tur på Norges nest høyeste fjell, Snøhetta (2286 m.o.h)? Alle toppene sirlig notert med turdato, navn på tindebestigere og høyde over havet. Vakkert og fristende dandert med kompass, lavmose og reinlav på en seng av værbitte årringer. Ingen grunn til å tro at ikke disse hytteeierne kommer seg ut på tur!
Hjem til utsikten
Og i boden venter både ski, fjellstøvler, sykler og hodelykter på rekke og rad. Det er bare å ikle seg det som måtte passe været, målet og årstiden, og lange ut i løyper og stier som starter rett utenfor hyttedøren. Utsikten fra sofakroken forsvinner uansett ikke. I alle fall ikke annet enn høyst midlertidig. Vel hjemme fra tur stiller stort sett Rondemassivet i alt fra rosa til knallblått og tordengrått. Aldri helt lik, og ofte i helt nye versjoner. Like vakkert fra sofakroken som fra hytteveggen. Og det er bare å ta frem fotoapparatet og knipse. Før man endelig kan synke ned i sofaen. Med en kald øl eller et glass rødt. Kanskje like greit at man slipper å forevige det hele med pensel og palett. Da hadde man jo aldri kommet seg ut på tur. Enda mindre ned i boblekaret.
