Lykkelig som liten

Det hviler årelang familiehistorie over den grønne flekken inntil bjørkeskogen på Vaset, hvor Kathinka Dysthe og ektemannen Even Wøllo har slått seg ned.

– Dette er opprinnelig en gammel støl, som heter Duntestølen fra gammelt av. Stedet ble kjøpt av min bestefar på 1950-tallet, og her har jeg tilbrakt store deler av min barndom, sier Kathinka Dysthe.

Fortellingene om Huldra, dette overnaturlige kvinnevesenet vi kjenner fra folketroen, har historisk sett vært konsentrert rundt seterområder og skogstrakter på Østlandet. Deriblant stølsområdene på Vaset. Historier og sagn om disse underjordiske skapningene, deriblant også Haugfolk og Nøkken, er blitt gjenfortalt i familier i dette området i årtier. Duntestølen er i så måte intet unntak.

– Mine besteforeldre fikk kjøpe Duntestølen for en billig penge, mye fordi det ble sagt at Huldra holdt til her. Avlingene var kjent for å være dårlige her oppe, og det fikk Huldra skylden for, sier Dysthe.

I vår tid blir Huldra fremstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale. Den slags vesener har det vært lite å se av på Duntestølen siden Kathinka og ektemannen overtok den gamle stølen. I stedet går det mest i orrfugl, elg, hare, sau og en og annen rødrev.

– Huldra har vi ikke sett, nei, understreker eieren med et smil.

Hulder fikk derfor være hulder da de for over tre år siden bestemte seg for at de ville bli værende på familiestedet.

Ble for omfattende

– Momma og moffa bygget det vi kalte for Dunten, som var hovedhytta her. Senere bygget de Vesledunten, som etter hvert ble min bestemors anneks, sier Dysthe.

I dag er det kun Vesledunten som står igjen, annekset fungerer som gjestehus når venner og familie er på besøk.

– Vi tenkte først på å sette i stand den gamle hytta, men det viste seg at det ble et for stort vedlikeholdsprosjekt da vi oppdaget ekte hussopp i kjelleren. Det hadde blitt en omstendelig og kostbar prosess uten garanti for at vi ville bli kvitt problemet. Derfor bestemte vi oss for å bygge noe helt nytt, sier hun.

Dermed tok hun kontakt med det lokale brannvesenet i håp om at de kunne ta turen fra Fagernes med brannbil, brannslanger og alt annet de trengte for å gjennomføre en kjærkommen brannøvelse. Det sa de ja til og den gamle hytta ble brent ned til grunnen under kontrollerte former.

– På det tidspunktet hadde vi egentlig ikke falt ned på hva vi skulle bygge, men vi ønsket oss ikke et bygg som vi skulle ha dårlig samvittighet for at vi ikke brukte nok. Dessuten tilsa ikke budsjettet vi hadde at vi kunne bygge noe stort og prangende, sier hun.

   Vi var også opptatt av dette gløttet utover mot fjellene her, derfor ønsket vi å ha så mange vinduer som mulig ut mot fjellet.

---

Ikke trengte de et stort hyttepalass for å gi rom til storfamilien heller, selv om den i utgangspunktet alltid er like i nærheten. Litt lenger bort i lia ligger Roliga, hytta som hennes foreldre bygget. Den har nå hennes bror overtatt. Langt flere stavtak unna har søsteren hytte.

– Så vi er egentlig bare oss tre, Even, Retro og meg, samt sønnen vår og samboeren, som nettopp har fått en liten datter, sier hun. Retro er for øvrig familiens firbente venn.

Dysthe er utdannet designer, og har blant annet undervist ved Arkitekthøgskolen i Oslo ved Institutt for design. Hun er en av mange designere og arkitekter som har skrevet under på det såkalte Oslo manifesto, en guide for designere og arkitekter som ønsker å skape en mer bærekraftig fremtid. Manifestet tar utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål, og skal gjøre det enklere å se prosjekter i et bærekraftig perspektiv.

– Jeg var derfor opptatt av at vi skulle sette et minst mulig miljømessig fotavtrykk når vi skulle bygge denne hytta. Samtidig handlet dette også om budsjett. Det er grunnarbeidene som koster, og ut ifra disse perspektivene kom ideen om å bygge i høyden.

Sluttsummen for å få satt opp hytta, på under én million, er mye takket være at de bygget smått og smalt, fremfor bredt og monumentalt.

– Det koster mer å bygge utover, enn å bygge i høyden, sier Dysthe.

Ikke et tilfeldig navn

Resultatet ble en grunnflate på beskjedne 48 kvadratmeter fordelt på to smale etasjer. Innholdsmessig byr hytta på ett soverom, gang og et lite bad i første etasje, stue og kjøkken i andre etasje. Og massevis av sjarm og lunhet.

Hverken arkitektonisk uttrykk eller navn er tilfeldig valgt. Etter å ha sendt ut noen følere blant diverse snekkere for hva som var mulig å få reist innenfor rimelighetens grenser, bestemte ektemannen Even Wøllo seg for å tegne hytta selv. Han tok like godt utgangspunkt i sin fars bidrag til en hyttekonkurranse på slutten av 1960-tallet i regi av Ål kommune. Arkitekt Knut Wøllos utkast ble innkjøpt av kommunen, og hyttenavnet «Geitosten» ble valgt nettopp på grunn av sin smale form.

– Det er ikke en direkte blåkopi av «Geitosten», men setter du de to ved siden av hverandre så ser du at det har et slags far og datter-perspektiv over de to byggene. Derfor valgte vi å kalle vår for Mysosten, en mysost føles mindre enn en geitost, sier Dysthe.

I konkurransebeskrivelsen fra 1970-tallet skriver arkitekt Knut Wøllo at intensjonen med å ta annenetasje i bruk som stue, gjør at man oppnår både utsikt og aftensol, uten å måtte rydde plass rundt hytta. Derfor fikk også Mysosten de samme store vindusflatene i gavlsiden for å kunne dra nytte av den storslåtte utsikten mot Grønsenknippa. Vel å merke påpekte juryen på 70-tallet at det de kaller vindusmotivene i gavlsiden virket fremmed for formen. Det som på den tiden virket fremmed, er i dag langt mer akseptert og utbredt innenfor arkitekturen. Sånn sett var Geitosten forut for sin tid arkitektonisk.

– Vi var også opptatt av dette gløttet utover mot fjellene her, derfor ønsket vi å ha så mange vinduer som mulig ut mot fjellet. Resten av vindusflatene har Even latt seg inspirere av sin far, som hadde en elsk på knøttsmå vinduer. Derfor er det bare den store fronten i kortenden som har store vinduer, ellers er det ganske små vinduer, sier hun.

See Also

Nytt nattbord?

Fra stua kan paret se i retning av både Nøsakampen og Grønndalen, som ligger nord i Hemsedal, og ikke minst den 1370 meter høye Grønsennknippa, hvor Even fridde til Kathinka for 22 år siden.

– Jeg er veldig pirkete av meg, men det er fint lite jeg har å sette fingeren på i forhold til det snekkeren har gjort, sier Dysthe.

De var aldri i tvil om at den lokale snekkeren Roar Dalen var rett mann for jobben.

– Han viste seg som en utrolig dyktig snekker, sier hun.

Praktisk romløsning

Når Hyttemagasinet ankommer, har Dysthe med seg venninnen Marianne Tefre. Dette er hennes første besøk på Mysosten.

– Jeg hadde på forhånd sett bilder av hytta, men da så jeg bare et lite gløtt. Jeg har alltid vært fascinert av den småhus-trenden som er blitt populær i USA. Derfor falt jeg veldig for dette konseptet, sier hun.

Hun er ikke overrasket over den estetiske kvaliteten hytta har fått. Likevel hadde hun ikke forventet at hytta hadde en slik intimitet og praktisk romløsning.

– Det er noe helt magisk over dette stedet. I dag skal liksom alle ha ski inn og ski ut, samtidig som hyttene eller leilighetene skal være størst mulig. Det er totalt usjarmerende og helt mot sin hensikt. Jeg føler det Kathinka og Even har laget her er å vende tilbake til det hyttelivet faktisk består av, sier hun.

Mysosten har innlagt strøm, men ikke innlagt vann. Det er ikke noe savn for eierne.

– Det hadde ikke gjort noe at det ene soverommet kanskje kunne vært litt større for å få inn en ekstra sengeplass. På sikt trenger vi å oppgradere Vesledunten, kanskje legge samme vedlikeholdsfrie kledning som på hovedhytta, malmfuru. Vi får se. Det er noe med at nye generasjoner kommer til, sier hun.

Om Mysosten er blitt en snakkis blant andre hytteeiere har hun derimot ingen formening om.

– Vi ligger jo ganske skjermet til her oppe, selv om vi synes godt på avstand. Hytta skal etter hvert gråne, men enn så lenge lyser den jo litt opp. Vi ser at folk stopper opp nede på veien her, men hva de snakker om, det vet vi ingenting om, sier hun.