+10 
Tekst: Kine Gleditsch Foto: Vidar Askland
Den som tror at perlesjiraffer og søppelkunst kan gi et rotete inntrykk må straks tro om igjen. I den lekre, lyse hytta under en høy himmel på Ustaoset er det ro og orden. Og det er første gang Kjersti Lie Holtar og mannen Erik Holtar er alene sammen på hytta på veldig lenge. Hytta stod ferdig før jul for litt over et år siden. Men det er ikke bare fordi de tilbringer store deler av året i hver sin verdensdel at de ikke har vært alene på hytta. Det er like gjerne fordi de ofte har med seg gjester. Med hus i Oslo, leilighet i Cape Town der Kjersti jobber mye fra, store barn i København og New York, samt Erik utplassert i Tanzania, er det jo greit å ha et sted å samle familien, venner og kolleger?
– Det er flere grunner til at vi endte på Ustaoset, forteller Kjersti. – Min mor var fra Bergen og hver sommer kjørte hele familien fra Larvik til Bergen, over Hardangervidda, og da var Ustaoset det peneste jeg visste om. Men da vi begynte å sysle med planer om en hytte, tenkte vi mest på hvor det var lett for alle å samles, og hvor det kunne være gøy for gjester å komme på besøk. Hvor er det fint å vise frem Norge, og ikke minst; hvor kunne vi komme med tog rett fra Gardermoen? Utenlandske venner synes det er spektakulært bare å ta toget hit gjennom den fantastiske norske naturen, og når toget stopper på stasjonen, med butikk rett i nærheten, er det veldig enkelt å ta seg opp til hytta etter at vi har handlet. Om sommeren tar vi taxi. Om vinteren kan vi bestille en scooter.
Endret av engler
Er man på hytta er man sammen på en annen måte. Derom hersker vel ingen tvil. Men om utenlandske venner synes det er eksotisk med Ustaoset, er det ikke fritt for eksotiske innslag i hytta heller. Stikkordet er Afrika der familien har bodd i flere år. Det begynte i 1992.
– Erik ble utstasjonert for Norsk Hydro i Namibia og jeg dro uten jobb, men med to barn på to og seks år. Jeg er utdannet sivilingeniør og etter en stund ble jeg ansatt ved den norske ambassaden med ansvar for de «små pengene». Altså støtten til frivillige organisasjoner, kultur, aids, kvinner og stipendier blant annet. Jeg reiste rundt i Namibia og besøkte prosjekter. Etterhvert begynte jeg å stille spørsmål ved bistandsarbeidet, det var så problemorientert. Det stod i grell kontrast til mine møter med mennesker, særlig kvinnene. De var ressurssterke, kloke og flinke – men på grunn av at de var fattige, ble de altså et «bistandsproblem». Da tenkte jeg: Hva om man i stedet bygger samarbeidet på det de kan? Og det de kunne, var ulike former for håndverk. Slik begynte jeg Isandi. Et vinn-vinn foretak med etisk handel der målet er å få småskalaprodusenter involvert i handel og eksport. I årene som fulgte drev jeg med agentursalg av afrikanske håndverksprodukter.
Jeg drev butikk i flere perioder, og det var beinhard jobbing og stadig vekst. Men for syv år siden var det noen fjærengler som endret meg. De fant jeg i den lille landsbyen Vondeling i Karoo-området i Sør-Afrika. Der møtes 10 mennesker hver dag for å lage engler av ståltråd, perler, paljetter og fjær. Disse englene har slått veldig an, men det er begrenset hvor mange som kan lages. Samtidig er det krevende å jobbe med en håndverksgruppe som ikke har strøm, ikke snakker engelsk, ikke bruker noen form for data eller elektronisk kommunikasjon, som holder til langt ute i ødemarken. Da gjorde jeg et valg: Jeg ville være mer i Afrika, og slutte å tenke på vekst. Så da gjorde jeg det. Nå formidler jeg håndverksprodukter fra 30-produsenter i det sørlige Afrika til gallerier, museumsbutikker og interiørbutikker. Jeg er involvert i hele handelsprosessen, fra design, utvikling og produksjon, til pakking og regnskap. Og vokser langsomt likevel. Jeg møter mye idealisme og entusiasme både ute og hjemme og har en flott jobb, synes jeg. Alt dette på grunn av en tur til en liten by en dagsreise unna Cape Town. En dagsreise på grusvei, i et område som kan minne om Hardangervidda.
Og med vidda er det greit å samle trådene, og komme oss tilbake til norske fjell og norsk natur. Og altså en helt ny og moderne hytte, perfekt plassert på Ustaoset.
Ville ha stor gang. Erik er geolog og han og Kjersti traff hverandre i studietiden. De er gode på samarbeid og planlegging, som man blir når man må planlegge livet flere måneder fremover i tid. Og de er enige om det meste. Er ikke Erik helt enig med Kjerstis interiørforslag ser hun det med en gang. Det er noe med kroppsspråket. Som han viste da hun var inne i en fersken-periode på 80-tallet. Men på hytta, der har det ikke vært mye å være uenig om.
– Da tomter ble lagt ut for salg her oppe slo vi til, og hyttevalget falt fort på plass. Vi ønsket oss en moderne hytte, men det er gøy å tenke på at Ålhytta er tegnet på 60-tallet, sier Kjersti. – Vi falt for den enkle stilen. Det rene. Vi likte arkitekturen, alle vinduene og at alle møblene er tegnet spesielt for hytta. Siden det er modulhytter bestemte vi oss for å begynne med en hytte, tilpasse den våre behov, og så bygge på senere. Men vi fikk diskret beskjed om at hvis vi hadde mulighet til å gjennomføre det nå, ville vi spare enormt på å gjøre det med det samme vi var i gang. Dermed ble «Lillehytta», der Erik og jeg holder til, satt opp også. Eller for å si det med en megler som en gang var innom her; Å, for et fantastisk «master bedroom». Det ler vi litt av. For oss er det et stort og deilig soverom med eget lite bad og et lite soverom innenfor. Det var opprinnelig garderoberom, men vi har mer behov for sengeplasser.
Tilpasset egne behov
Hytta er 109 m2 i boareal fordelt på åpen stue og kjøkken, hems i stuen, fire soverom, to bad, vaskerom og hems med tre sengeplasser.
– Hytta er forholdsvis liten, men vi har fått plass til utrolig mye, sier Kjersti. – Modulløsningen er veldig smart for da kan man tilpasse hytta etter sine egne behov. Vi forstod raskt at vi ville ha stor stue, men små soverom. Vi fulgte også folks gode råd om å få en stor bod med en gang, den er derfor på 20m2. Det er likevel ikke lov å ha med seg alt mulig rart på hytta. Jeg jobber så mye med ting til daglig at jeg ønsker at alt her oppe skal ha en funksjon. Vi er derfor veldig bevisst på at det ikke er lov å ta opp ting hit hvis du ikke vet at du skal bruke dem. Noe annet vi tidlig bestemte var at vi ville ha et bredt inngangsparti sånn at man ikke får en anorakk i fjeset når man kommer inn. Dessuten ville vi ha en stor gang med åpen og dyp garderobeløsning. Det har vi fått og den er vi veldig fornøyd med. Vi lurte en stund på om vi skulle ha et ekstra toalett i gangen i stedet for denne garderobeløsningen, ettersom det til tider er svært folksomt her. Men tre toaletter i en hytte på 109 m2? Det får da være måte på, ler Kjersti.
Håndbrodert sofa
Når man er bosatt i utlandet store deler av året kan det være lurt å velge en hytteleverandør som leverer en komplett nøkkelferdig hytte og da snakker vi også ferdig beiset og malt. Ålhytta var et lykkelig valg i så måte. De sendte bilder av progresjonen ukentlig, og etterkom Erik og Kjerstis ønsker slik de ville.
– Det var ekstremt praktisk for oss å få gjort alt på samme sted. Alt i hytta er levert av dem. Kjøkkeninnredning, baderomsinnredning, senger, og selvfølgelig den store fastmonterte sofaen under vinduene i stuen. Mange velger den bort og kaller den venteromssofa. Vi liker den godt. Men siden den er såpass stram og smal er det ikke plass til noe særlig puter i den. For å bryte med dette tok jeg med meg halve sider av stoffet fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik til Afrika. Der fikk jeg håndbrodert inn et helt bilde fordelt over flere puter som viser floraen i Cape provinsen. Senere ble putene sydd ferdig hos Systugu på Ål.
Blitt samlingspunkt
Kjersti og Erik liker rolige farger og paletten i hytta går i blått, grønt, naturtoner og hvitt. Det kler lyset som flommer inn, bjelker og vegger som er malt i fargen Sommersnø, den rene stilen, og ikke minst den fantasifulle og lekne blandingen av kobber fra slekta, norsk sindighet og afrikanske møbler og kunsthåndverk.
– Det må være orden og det er alltid ryddig. Men vi er ikke så veldig pretensiøse ellers, ler Kjersti. – En gang satt vi åtte mennesker oppi sengen vår og så på film, det var veldig hyggelig. Datteren vår studerer film, og vi liker godt å finne frem lerretet og se filmer sammen. Ellers er vi glade i å lese, gå turer og gå på ski. Mest langrenn siden vi som regel ikke har bil her oppe. Hytta er blitt akkurat det samlingspunktet vi drømte om og selv om det er noen prosjekter som gjenstår har det ingen hast. På hytta skal vi ikke stresse, bare senke skuldrene og kose oss. Men titt og ofte tar jeg meg en arbeidsuke her også. Kjedelig regnskap blir rent lystbetont her med denne utsikten.
