+11 
Tekst: Lene Hval Fossan Foto: Vidar Askland
Det første har sin naturlige forklaring: Fredrik, Monika og de to guttene deres Simen (12) og Sondre (15), hadde allerede tilbrakt en drøss ferier og helger på hytta til Fredriks familie på Veggli. De var godt kjent i terrenget, og avstanden fra huset i Tønsberg, var i underkant av to timer. Helt innafor for en travel familie som ikke er interessert i å kaste bort unødig tid i bilen. Dessuten hadde familien til Fredriks bror også slått seg ned i området. Fettere, kusiner og besteforeldre ville fremdeles få følelsen av å være en storfamilie, selv om de ikke lenger holdt til under samme hyttetak.
Fant drømmehytta
Dernest, har man engang forelsket seg i tømmer, falmer visstnok ikke kjærligheten så lett. Og har man i familien først sett seg fornøyd med en hytteleverandør, velges denne gjerne igjen. Valget falt derfor naturlig nok på Drømmehytta. Som både Fredriks foreldre og Fredriks bror før dem. Ikke bare er hytteprodusenten den desidert største utbyggeren på Veggli med – i skrivende stund – så mange som nærmere 70 hytter, men de kan visst også dette med tømmer. Noe må det jo være i og med at Drømmehytta titter frem omtrent bak annenhver skigard i nabolaget! Men også bare her. Leverandøren har spesialisert seg på Vegglifjell og har fjellet som satsningsområde. I tillegg er jo hytta både tradisjonsrik og vakker å se på, uten å gjøre for mye ut av seg. Den ser rett og slett ut som den alltid har ligget der: avdempede farger, smårutete vinduer og massive tømmervegger. Men absolutt ikke uten link til nyere tid. Du avslører dem på skiferpipene som står som stolte varder og skuer utover fjellheimen. Og kanskje også en og annen diskret plassert parabolantenne. Man trenger ikke å gå lange skituren på Vegglifjell for å bli mo i knærne, for å si det sånn. Drømmehytta befinner seg jo bak hver en knaus!
Forelskelse ved første klikk
– Høy kvalitet både på materialer og håndverk, i tillegg til beliggenhet i akkurat det området vi ønsket, var hovedgrunnen til at vi valgte Drømmehytta, sier Fredrik.
– Hyttekassene er håndlaftet av erfarne håndverkere i Litauen, og leverandøren legger stor vekt på integrering i terrenget. Varmekabler i alle rom, innredning fra Kistefos og massiv eik i alt fra gulv, til dører og trapper var også faktorer som gjorde valget ganske enkelt, forklarer han. At Drømmehytta videre kom i åtte forskjellige utgaver, både med og uten «oppstugu», i størrelser fra 90 til 150 kvm, passet familien utmerket. De kunne nærmest skreddersy sin egen løsning tilpasset nettopp deres behov. Kanskje kan man si det sånn at det var kjærlighet ved første blikk eller første tasteklikk? Det gjorde det i alle fall ikke mindre fristende at Drømmehytta, i motsetning til andre type forelskelser, i tillegg kunne fjernstyres hjemmefra. Helt klart et pluss når det er 25 blå ute og storfamilien har en knapp helg foran seg på hytta. Uansett hvor tradisjonell man måtte være, er det enkelte hyttetradisjoner man godt kan klare seg uten. Som å måtte skrape innsiden av vinduene fri for is om morgenen.
Lodgestil
Så langt vel og bra. Men så var det disse to lysegrå velursofaene. Hvor kom egentlig de inn i bildet? – Jeg bestemte meg allerede lenge før vi valgte hyttetype, at skulle vi ha hytte noen gang , ville jeg ha en varm og komfortabel lodge-stil i stua, sier Monika. Hun jobber til daglig som interiørkonsulent med egen butikk i Tønsberg, og har lang erfaring i å farge- og stilsette hytter, hus og leiligheter for kunder. Når hun nå skulle innrede familiedrømmen, hadde hun for lengst sett seg ut sofaene: To lekre tresetere i velur fra Fogia. For at de skulle komme til sin rett, det vil si stå fritt og luftig i rommet med peisen som naturlig midtpunkt, måtte stua være stor nok. Derfor bestemte familien seg for den største av hyttetypene, en 150kvm hjørneløsning med nedsenket stue. Som bonus fikk de 40 centimeter ekstra takhøyde. Og dermed også plass til selve kronen på verket: en fantastisk snøballformet lysekrone i rustfarget jern med en diameter på hele 95 centimeter. En lampe som måtte på plass før utgangsdøra ble montert. Den var rett og slett for stor til å komme inn på vanlig måte.
4 kjappeHva kan du ikke klare deg uten: Vi kan ikke klare oss uten «Fyr i peisen» og stearinlys. Hva kommer aldri inn i hytta: Vi klarer oss fint uten «gamle»/slitte møbler vi ikke har bruk for hjemme. Favorittdings: Favorittdings på hytta , gourmetbrenner til å fyre opp i peisen. Gir stor flamme og høy varme slik at det blir mye enklere å få fyr! Største hytteblemme: Største hytteblemme var å oppgi feil mål på brudd-skifergulvet, slik at det måtte produseres 2 ganger. |
Gevir- og lysekroner
Og med det er vi over på nok et viktig avsnitt om drømmehytta på Veggli. Nemlig belysning. Og her er det bare å glemme alt du måtte ha lært om smårutete lampeskjermer og traurige lampetter plassert på hver sin side av sofaen. Tradisjonsrike tømmervegger tåler godt å bli opplyst. Og gjerne på utradisjonelt vis.
– Jeg henter mye inspirasjon fra Østen når jeg innreder, forteller Monika, – og jeg er glad i å blande metaller som rust, kobber, gull og sølv. Mange tror man må holde seg til en og samme metalltype hvis man for eksempel har stålbein på sofaen, men resultatet blir mye mer spennende og personlig ved å blande både materialer og stiler. Våg å blande tradisjonelt med utradisjonelt, øst med vest, skjell – og gevirlamper med lysekroner, lykter og lysfat, anbefaler hun. Og hvis noen skulle være i tvil om det funker, er det bare å ta en ekstra kikk på bildekavalkaden vi har laget av lampene. Håndlaftet tømmer får helt klart en egen glød ved å bli opplyst av tempellampe fra India. Eller av funklende, persiske glasskrystaller. Litt tusen og en natt i den norske fjellheimen skader ikke.
Buddha & Nansen
Men det stopper ikke der. For om familien har en forkjærlighet for tradisjonelt laftetømmer, er de selvfølgelig ikke typene til å ha noe så tradisjonelt som elg-gevir på veggen. De har vannbøffelhorn! Og i velurmøblene ligger puter i ull, silke og pels om hverandre. Fresht dekorert med både hodeskaller og barokke dameportretter. På bordet står et trendy Buddha-hode, og i stua et gammelt vitrineskap fra India. En staselig utskåret kar fra Litauen vokter trinnet fra spisestuen og to tibetanske «krigere» står i giv akt i vinduskarmen på kjøkkenet. Og som ikke det er nok, fra tv-stuen kan de se rett mot Nansentoppen der selveste Fridtjof Nansen trente seg opp til sine mange ekspedisjoner! Hvis de ikke heller vil se skisport fra de sveitsiske alper på flatskjermen, da. Uansett, kontraster over alt, plassert side om side i perfekt harmoni og balanse. Kanskje er det de gjestfrie og lune tømmerveggene som gjør det? Kanskje er det takket være den befriende høyden under taket? En ting er i alle fall sikkert, hyttedrømmen til familien Aas har gått i oppfyllelse. Og vel så det.
