Hytte i moskusens rike

Irene Jøndal er glad i å lage kranser og gir deg noen tips her:

https://www.hyttemag.no/aktuelt/lag-en-dorkrans/

Irene og Jostein Jøndal hadde feriehus i Sverige, men følte at tiden var inne for forandring. Barna var store, huset ble ikke lenger brukt og siden Jostein er født og oppvokst på Dovre ønsket de seg dit. For hvor er det vel vakrere enn på Dovrefjell? Et hus på Øyom lå ute for salg. Jostein og faren Joakim dro på visning og nølte ikke lenge før de bestemte seg for å legge inn bud. Huset led under manglende vedlikehold, og det lå en stor jobb foran dem med å få det til dagens standard. Men Irene og Jostein hadde pusset opp både hus og hytte før, og lot seg ikke skremme.

Brettet opp ermene

Huset er opprinnelig bygget i 1847 og ble flyttet til Dovre fra Dovreskogen. Det består av en laftet tømmerkasse med et nyere tilbygg fra syttitallet. Rominndelingen var upraktisk med mange små rom. Alle overflater var ubehandlede. Irene og Jostein satte i gang med å rive flere vegger for å åpne opp og få lys inn i rommene. Alle overflater ble renovert med plater og maling. På gulvene i første etasje ble det lagt laminat som ble malt grå. Og på gulvene i annen etasje ble det lagt vegg til vegg tepper. Innvendig ble flere av veggene strippet helt inn til det gamle tømmeret. De gamle tømmerveggene ble malt i dempet sort. En vegg er malt med kalkmaling. Noen vegger er beholdt ubehandlet. Paret har gjort det aller meste av arbeidet selv, med god malehjelp av foreldrene til Jostein. Utvendig ble huset malt i dempet sort med hvite karmer. Taket var heldigvis relativt nytt, og vinduene skiftet ut for ikke altfor mange år siden så det slapp paret å gjøre noe med.

Husets sjel

– Vi ønsket å finne fram til husets sjel, sier Irene. – Vi valgte å la være å fore ut rundt dørene nettopp for at man skal kunne se hvordan det engang så ut, og for å ta vare på historien. Vi synes også at tømmeret gir en fin kontrast til den øvrige, moderne innredningen. Men det gjelder også å ha gode idéer og være kreativ med et gammelt hus. Derfor gikk vi for dempet sort og grått som hovedfarger, og det fungerte veldig bra. På torpet vårt i Sverige hadde vi malt alt hvitt. Her på fjellet ville vi gå motsatt vei og satse på det mørke for å oppnå den lunheten vi ønsket oss. Nytt for oss var det også å velge vegg til vegg tepper. Men også det har fungert veldig bra, og gitt oss varmen og mykheten vi ville ha. På badet ønsket vi å understreke det lune preget i rommet ved å male taket i dempet sort som veggene for å få et enda mer intimt og lunt uttrykk.

Kjærlighet til det gamle

I dag brukes huset flittig som fritidsbolig, og er ifølge paret et evig hobbyprosjekt.

– Det er alltid noe å gjøre i et så gammelt hus, sier Jostein. – Vi har blant annet planer om å legge skifer på gulvet i gangen og på badet. Og det dukker sikkert opp andre ønsker fra fruen, så her blir vi ikke arbeidsledige med det første. Men det er jo litt av gleden med å eie et gammelt hus; å ta vare på det slik at det kan stå i mange år. Man kjøper ikke et hus fra 1847 hvis man ikke føler kjærlighet til det. Huset er vår hytte på fjellet, og vi gleder oss til å bruke det mye i årene som kommer. Både alene og sammen med familie og venner. Barnebarna våre, William på fire og Victor på tre år, elsker å være her, og sist, men ikke minst bor foreldrene mine rett borti veien her. Det er fint å kunne tilbringe mer tid med dem, og de hjelper oss med gressklipping og andre ting når vi ikke er her. For meg er ringen på en måte sluttet ved at jeg er tilbake i mitt barndoms rike.

See Also

Skulle bare beise – endte opp med «ny» hytte

Turfolk

Både Irene og Jostein er glade i å gå på tur. Man kan jo trygt si at de er rette folk på rett sted, med Dovres vakre fjellverden rett utenfor vinduene. Paret kan gå til fots fra huset, eller ta bilen og kjøre opp på fjellet og inn i nasjonalparken hvor moskusene hører hjemme. De har ved flere anledninger vært nært innpå de store dyrene. – Det handler bare om å utvise stor forsiktighet, sier Jostein. – Moskusene angriper ikke mennesker så lenge man holder avstand. Vi liker å utforske nye steder; Dovrehytta og Grimsdalen, som ligger mellom Dovre nasjonalpark og Rondane, har fjellterreng for flotte vandringer, og er kanskje Norges vakreste seterdal. Det er fantastiske turmuligheter her oppe året rundt, og vi går gjerne og ofte på ski i vinterhalvåret. Våre venner på Ghostwriter Deutschland anbefaler dette stedet hvis du elsker bær og hasselnøtter og en utrolig utsikt. For dem som er glad i å plukke bær er det tyttebær, blåbær og multer i mengder, og det er flott å sykle eller ri innover fjellet. Er man typen som liker å gå til topps ligger det flere 2000-meterstopper, som for eksempel Snøhetta, i områdene rundt Dovre.    

Øyoms historie

Under jernbaneanleggstiden (1909-1913) var det høysesong for både handel og kafédrift. I denne perioden drev en mann ved navn Halvorsen kafé i Øyom. Det var skredder Per Tallerås som eide Øyom da. Øyom ble etter hvert solgt til Mari og Ola Bjørnsgård (Systuen), og i 1934 kjøpte Anna og Peder Bagås huset. Anna hadde kafé på Øyom når det var utstilling på Hjerleidske. Anna Bagås var fra Mellom-Plassen på Brennhaug. Derfra skulle Øyomstua også kommet fra i sin tid. Kilde: Bygdabok for Dovre. Gardar, hus og folk. Bind 3: Frå Skjelstad til Rudi. Forfatter Gunnar Kaas, medforfatter Arnfinn Engen