+15 
Tekst og foto: Leif Magne Flemmen og privat
Alle kan jo bygge seg ny fritidsbolig i våre dager, men hvem får vel kjøpt seterstøl og hytte med en hallingstue fra 1742? Vi var nesten nødt til å tenke i de baner da vi fikk tilslaget på 1,7 mål i Bådstjernlia.
Vi ante nok ikke hvor krevende det skulle bli å integrere hallingstua i en helt ny bygningskomposisjon. Den måtte bygges helt inn. Vi måtte være forsiktige da det ble gravet og gjort klart for de nye murene rundt den gamle bygningen. Noe ble til og med gravet for hånd. I tillegg til den flotte beliggenheten langt og høyt til fjells, fjernt fra hyttebyene, var det hallingstua som fristet oss. Vi tenkte at dette ville bli det sosiale samlingsstedet i en framtidig hytte.
Det ble enormt omfattende. Vi trodde stua sto på fjell. Det gjorde den ikke. En del tømmer i det flere hundre år gamle bygget hadde råtnet. Også taket var i dårlig forfatning og måtte skiftes. Det hadde vi heller ikke regnet med.
Vi har bygget nye rom og fasiliteter inntil hallingstua. Men det er den lille, gamle bygningen som har lagt føringene for all annen utforming.
Fargevalg og interiørelementer har vært Liesls ansvar, og hun har hele tiden tenkt bruksvennlighet. Vegger og dragere i allrommet er beiset med Tyrilin-fargen Skumring.
Det var nok jeg som trumfet gjennom heltre eikestav i gulvene. De må jo tåle ganske røff behandling. Dette er tross alt en fjellhytte. I entreen ligger steinfliser som er støpt i lengder og designet som om de skulle være en slags eikestav.
Badet er nok også litt spesielt. Badegulvet har marmorfliser produsert i Italia. Dusjveggene er også steinfliser, fra Spania. Men de ser altså ut som grånet trevirke plukket ned fra en gammel yttervegg.
Vi har ikke villet ha noen utstillingshytte. Dette er en brukshytte, og vi ønsker at alle som kommer hit skal oppleve den nettopp som det. Her får ingen være «gjester». De som kommer må fint ta ansvar for egen kos. De får omvisning på kjøkkenet, får vite hvordan oppvaskmaskin og vaskemaskin virker og gis beskjed om at det er lov å trekke til seg beina og kroe seg i sofaen.
Vi har alle 230-volts-fasiliteter. Vannet kommer fra egen pumpe, strømmen fra et sinnrikt og ganske gedigent kraftverk som jeg har bygget selv. Kjernen er et stort solcelleanlegg og aggregat. Aggregater bråker jo ofte mer enn man liker, så derfor er aggregathuset lyddempet etter alle kunstens regler. Tre ulike isolasjonsmaterialer fanger ulike frekvenser av motorlyd, og tre lydpotter gjør det samme med eksosen!
Jeg måtte lese meg opp på isolering av lydstudioer for å få det til. Nå er det mer «støy» fra høyspentledningen i nærheten enn aggregatet ute på tunet.
Dette ble både mer arbeidskrevende og dyrere enn vi drømte om. Planen var at vi for eksempel skulle bruke Cinderellas forbrenningstoalett. Så kom vi på at vi ville ha et ordentlig «hjemmetoalett». Men å lage et komplett anlegg for behandling av sortvann ble jo et uhyre stort prosjekt. Og kostbart. Men ingen av oss liker noe som er halvveis.
Siden eiendommen ligger i et LNF-område, tett opp til Vassfaret, er den belagt med stramme restriksjoner. Planene våre ble møtt med stor velvilje hos alle involverte – kommune og fylkesmann. Men beskjeden om forsiktighet i arbeidet ble sterkt understreket, noe vi har tatt på det største alvor.
Vi fotograferte alle større steiner som lå i terrenget, vi merket dem og løa dem til side. Etterpå ble steinene lagt forsiktig på plass igjen.
Vi har forsøkt å gjennomføre prosjektet med respekt for de historiske verdiene som er her.
Det betyr for eksempel at steingjerdene rundt setervollen ikke skal røres, men vi fikk lov til å sette opp en Hallingskigard.
Vi fikk tilslaget på vei til en visning vi aldri rakk frem til. Men vi angrer ikke et sekund.
