Tekst: Arve Henriksen
Mange hytteeiere er opptatt av at vegetasjonen på hyttetaket eller hyttetomten skal være tilpasset omgivelsene: De vil ikke ha en grønn finplen, men norsk fjellgress – gjerne også med innslag av flerårige blomsterplanter som blåklokke, fjellsyre, følblom og andre. Dette ønsket samsvarer bra med Naturmangfoldloven, som forbyr spredning av importert plenfrø i norske naturområder. Etter mange års forskningsarbeid kan Bioforsk tilby lokale/regionale Fjellfrø-blandinger til revegetering i ulike landsdeler.
Sjelden norske sorter
Den som går i en byggevareforretning eller på et hagesenter og kjøper en vanlig plenfrøblanding, bør være klar over at frøet i all hovedsak er produsert i utlandet, mest sannsynlig i Danmark, Nederland eller USA. Sortene som står oppført på etiketten stammer fra foreldreplanter innsamlet under ulike himmelstrøk, og sjelden i Norge. I foredlingsprogrammene til de internasjonale frøfirmaene legges det vekt på egenskaper som tetthet, grønnfarge og sykdomsresistens, men det geografiske opphavet til sortene betyr lite. Målet er å skape «volumsorter» som gir mye, og dermed billig frø og som kan brukes over et vidt geografisk område på tvers av landegrensene.
Frøfirmaene har mange fine navn på frøblandingene sine, f.eks. «Bruksplen», «Sportsplen», «Finplen» eller «Reparasjon». Noen selger også såkalte «Naturblandinger», men dette er ingen garanti for at de inneholder arter som hører hjemme i norsk natur. Snarere tvert imot.
Naturlig revegetering?
For ikke å spre fremmede arter tilrår mange økologer at man ikke sår frø i det hele tatt, men i stedet tar tiden til hjelp og lar naturen lege sårene selv.
Men hvor lang tid det tar før en veiskråning eller hyttetomt dekkes ved naturlig revegetering avhenger av klima, jordsmonn og størrelsen på inngrepet. I klima med mye nedbør, og dersom utbygger har vært bevisst og tatt vare på og tilbakeført overflatejord som er rik på humus og frø av stedegne arter, kan det ved små inngrep ta bare 2-3 år før arealet blir grønt av seg selv. På store flater i områder med kort vekstsesong og lite nedbør kreves betydelig lengre tid, og hvis slike områder i tillegg er utsatt for vann- eller vinderosjon, kan man risikere at den mest verdifulle jorden forsvinner.
Viktig prosjekt
Initiativet til prosjekt «FJELLFRØ» ble tatt av Norges Vassdrags- og Energidirektorat i 2005. Botanikere ble engasjert til å samle inn frø i utvalgte fjellområder fra Saltfjellet i nord til Setesdalsheiene i sør. Fjellgress som sauesvingel, fjellrapp, fjelltimotei, fjellkvein, smyle og seterfrytle ble prioritert framfor blomstrende urter. Det innsamlede frøet ble dyrket i to, noen ganger tre generasjoner.
DNA-analyser og frøoverføringssoner
I 2011 ble «FJELLFRØ»-prosjektet etterfulgt av det nye prosjektet «ECONADA» som også innebar DNA-analyser av planter innsamlet i ulike landsdeler.
Prosjektet er nå på det nærmeste fullført, og det har vist at forskjellene mellom frø fra ulike fjellområder varierer fra art til art. Noen arter har i årtusenene siden siste istid spredt seg naturlig slik at der kan hele landet betraktes som en sone, mens for andre arter er større oppdeling nødvendig. I sum for alle arter viser de genetiske analysene at et minimumskrav ved såing av frø i fjellet er at landet deles i fire soner etter en nord-sør-gradient:
▸ Hardangervidda og fjellstrøka lenger sør.
▸ Jotunheimen, Rondane, Dovre, Rørosfjella, Helgeland.
▸ Nordland nord for Helgeland, Troms og Ytre Vestfinnmark .
▸ Resten av Finnmark. Sauesvingel er sjelden i ytre strøk på Vestlandet og i Midt-Norge og Nordland, den bør derfor unngås i frøblandinger til disse områdene.
FJELLFRØ er som navnet sier beregnet på revegetering i fjellet. I mangel av annet lokalt eller regionalt plantemateriale har vi imidlertid gode erfaringer med bruk av FJELLFRØ også under tregrensen, helt ned til 2-300 m.o.h..
Blomstereng?
Bioforsks fjellfrøblandinger inneholder ikke blomsterengfrø. Årsaken til dette er først og fremst at oppdragsgivere som NVE, Statkraft, Statens Vegvesen og andre ikke etterspør slikt frø, men også at produksjon av flerårig, norsk blomsterfrø er arbeidskrevende og dermed ville være kraftig fordyrende for frøblandingene. For hytteeiere som er spesielt interessert i blomsterengfrø er det mulig å kjøpe slikt frø fra firmaene Agrokonsult A/S (www.agrokonsult.no) eller Midt-norsk Blomsterengfrø (www.blomsterengfro.com) . Norsk blomsterengfrø fra disse leverandørene kan gjerne blandes med FJELLFRØ.
I utgangspunktet var det tenkt at mesteparten av frøet skulle brukes i større utbyggingsprosjekt men etter mange forsøk og mye praktisk utviklingsarbeid har det vist seg at frøavlerne i Telemark kan produsere mer frø enn det aktørene trenger til sine prosjekter. Bioforsk har derfor frø av de fleste frøpopulasjonene på lager, og for arealer på minimum 200 m2 (2 kg frø) spesialblandes og sendes det ut mest mulig lokale frøblandinger til den enkelte hytteeier eller entrepenør. Slike spesialblandinger kan bestilles fra Bioforsk Landvik ved Elise Pedersen (elise.pedersen@bioforsk.no) eller (trygve.aamlid@bioforsk.no).
Det er også laget to regionale frøblandinger, nemlig «FJELLFRØ Hardangervidda» og «FJELLFRØ Jotunheimen/Rondane/Dovre/Rørosvidda». Disse blandingene fås kjøpt i 0.5 kg pakninger (nok til 50 m2) hos Felleskjøpet Agri.
Ta vare på toppjorda!
Viktige tips for revegetering av fjelltomter:
Det er viktig at revegeteringsarbeidet planlegges i god tid, framfor alt at entrepenøren tar vare på toppmassene når han/hun graver ut hyttetomten. Det øverste jordlaget inneholder verdifullt organisk materiale (humus), og en stor mengde frø, røtter og vegetative formeringsdeler. Når tomten graves ut, bør disse massene legges i et eget deponi, atskilt fra undergrunnsjorden som normalt er fattig på humus, mikroorganismer og levende plantemateriale. Selv om man har bestemt seg for å så, vil tilbakeføring av toppmassene føre til at ikke bare de sådde fjellgressene, men også lyng og stedegne blomsterplanter kommer tilbake etter at anleggsarbeidet er fullført.
I noen tilfelle bestiller hytteeiere på fjellet matjord nede fra bygda til planering av tomten etter utbygging. Dette er ofte mye mer næringsrik jord enn den som fantes på tomten i fra før, og bruk av slik jord kan føre til at det sådde gresset vokser mer enn man ønsker de første årene etter etablering. Dette problemet er riktignok mindre for svaktvoksende FJELLFRØ-arter enn for andre frøblandinger, men et større problem er at jorda fra bygda kan inneholde ugressfrø, for eksempel av burot, høymole eller tistel. Derfor bør man være forsiktig med bruk av slik matjord, eller i det minst undersøke hvor jorda kommer fra og hva den har vært brukt til tidligere. Jord fra gammel, næringsfattig blomstereng på stølsvoller kan derimot inneholde mange av de blomstrende urtene som vi gjerne vil ha på tomten.
Fjellgress som sauesvingel, fjellrapp, fjelltimotei, fjellkvein, smyle og seterfrytle ble prioritert framfor blomstrende urter. |
Dersom toppjorden på tomten er skrinn, dvs. stort sett består av morenegrus eller grovsand, vil det lønne seg å rake inn litt organisk materiale i toppen før man sår, eventuelt at man blander torv og frø før såing. Organisk jord kan gjerne hentes fra nærliggende myrområder, eller man kan kjøpe baller med ferdig gjødslet torv. På den skrinneste jorda kan 10 liter torv pr. m2 ofte gjøre underverker.
Selv om de norske fjellfrøblandingene består av nøysomme gressarter, anbefales det at arealet gjødsles forsiktig i såingsåret, gjerne med 2 kg Fullgjødsel 12-4-18 mikro (vanlig hagegjødsel) pr. 100 m2. Denne gjødslen spres så jevnt som mulig for hånd. På samme måte som for såfrø (se under) bør den innveide gjødselmengden deles i to med etterfølgende krysspredning.
Selve såarbeidet
FJELLFRØ er en kostbar vare, så når man skal så må man sikre seg at frøet kommer ut i rett mengde og blir jevnt fordelt. Mange har erfart at halve arealet gjenstår når frøposen er tom! For å unngå dette bør man dele posens innhold i minst to deler, og deretter gå over hele arealet to ganger og i ulike retninger. Frøet er lett, så det må ikke være mye vind når man skal så. Et godt tips å blande frøet med like deler torvblandet sand for å få jevnere utmating. For den som skal så større områder finnes det små håndholdte såmaskiner.
Normal såmengde for FJELLFRØ er 1.0 kg pr 100m2. Dersom arealet er erosjonsutsatt og man synes det er viktig at plantedekket utvikler seg raskt, kan man gjerne så 50 % mer. Motsatt kan 5-6 kg/daa klare seg på områder der det er god tilgang på fuktighet og der entreprenøren har vært flink til å ta vare på toppmassene.
Etter såing er det viktig å sikre at frøet har skikkelig jordkontakt. Derfor bør man rake opp jorda før såingen, slik at overflaten blir litt furete og ujevn, og helst også rake frøet forsiktig ned etterpå. Etter rakingen tråkker man eller klapper til jorden med riven. Optimal sådybde for FJELLFRØ er ca. 1 cm, dypere jo mer tørkeutsatt arealet er.
Dekkingog vanning etter såing?
Det verste som kan skje etter at man har sådd, er at det er nok fuktighet til at frøet spirer, men at de små frøplantene deretter tørker før de rekker å danne rotsystem. Hvis man ikke har tilgang på vanning, kan det derfor være en fordel å dekke det sådde arealet med et tynt lag høy eller halm for å hindre uttørking. 20-30 kilo bakketørket høy per 100 m2 hjelper godt – kanskje kan du slå med ljå på et naturlig, usådd areal ikke for langt unna for å dekke til. Et annet alternativ er å dekke det sådde arealet med en hvit fiberduk (akrylduk) som holder på fuktigheten og dessuten fører til raskere spiring på grunn av høyere jordtemperatur. Men denne duken må i så fall fjernes før gresset vokser opp og fester seg i duken 1-2 uker etter såing.
For den som er på hytta og har tilgang på vann, anbefales det å gi en liten dusj fire-fem ganger om dagen dersom det ikke kommer nedbør de første 8-10 dagene etter såing. Målet med denne vanningen er å holde overflaten fuktig slik at frøene spirer og frøplantene roter seg, ikke å gi ei fullstendig «rotbløyte». Det er derfor ikke store vannmengdene som skal til, gjerne 1-2 mm hver gang eller totalt 5-10 mm pr døgn.
Når på året skal vi så?
I lavlandet regner man gjerne at den beste måneden for å så gressfrø er i august. Dette fordi det da er passelig god jordtemperatur (ikke for ekstremt) og jevnere og bedre tilgang på fuktighet enn tidligere på sommeren. I 800-1000 m høyde er derimot vekstsesongen såpass mye kortere at man ikke bør så senere enn 10.-15.august for at frøet skal spire og rekke å utvikle plantedekke før vinteren. Ved å følge disse anvisningene har vi i praksis sett gode resultater av såing av FJELLFRØ helt fra kort tid etter snøsmelting i mai-juni til midten av august.
I områder med stabil vinter kan det igjen åpne seg et kort vindu i slutten av oktober, kort tid før telen går i bakken og snøen legger seg. Frøet som da sås vil ikke spire før neste vår, og det vil da forhåpentlig dra nytte av fuktigheten fra snøsmeltingen. Men dette passer dårlig for erosjonsutsatte områder med risiko for mye smeltevann om våren.
